Grunnbemanningslæren - nyttig verktøy for tillitsvalgte
Grunnbemanningslæren er et verktøy for å sikre flere hele og faste stillinger, redusere bruken av innleie, midlertidige ansettelser og deltid. Den kan være svært nyttig å kjenne til for tillitsvalgte i drøftinger om midlertidige stillinger og nedbemanninger.
03.05.2024
av
Bjørn Kristian Rudaa, spesialrådgiver, omstillingsenheten
Sist oppdatert: 03.05.2024
Grunnbemanningslæren er såkalt ulovfestet rett. Begrepet ulovfestet rett viser til at det ikke er noen bestemmelser i lov- og avtaleverketen om grunnbemanningslæren, men har gyldighet og er utviklet gjennom rettspraksis.
Bruken av grunnbemanningslæren kan være svært nyttig for tillitsvalgte å ha god kjennskap til i forbindelse med drøftinger om omgjøring av midlertidige stillinger og ved eventuelle nedbemanninger.
Kjernen i grunnbemanningslæren er at om det foreligger et relativt konstant arbeidskrafts-behov i en virksomhet, skal det dekkes med en grunnbemanning av faste ansatte og ikke vikarer. Den er særlig relevant ved krav om at midlertidige stillinger skal omgjøres til faste stillinger under gitte vilkår.
Kan øke fast bemanning
Grunnbemanningslæren handler om å bestemme et minimumsnivå for hvor mange faste arbeidstakere som kreves for at en virksomhet skal kunne fungere best mulig med et påregnelig fravær. Dette minimumsnivået omtales som "grunnbemanningen". Så dersom bemanningen over tid er så lav at det er behov for midlertidige ansatte hele tida, kan man kreve at den faste bemanningen økes.
Om grunnbemanningen av faste ansatte er for lav, kan midlertidige ansatte (som vikarer, engasjementer) ha krav på faste ansettelser etter nærmere vilkår. Å være fast ansatt gir bedre stillingsvern, økt trygghet og et mer forutsigbart arbeidsforhold. Flere faste ansatte gir også redusert behov innleid arbeidskraft og et mer stabilt arbeidsmiljø.
Grunnbemanningslæren er i tråd med arbeidsmiljølovens formålsparagraf §1-1(b) om «å sikre trygge arbeidsforhold». Loven understreker også at en arbeidstaker primært skal ansettes fast.
Tre vilkår må oppfylles for å kreve fast ansettelse
Flere avgjørelser i Høyesterett trekker opp tre vilkår for å kreve fast ansettelse av midlertidig ansettelser. Alle tre må være oppfylt:
- Det må foreligge et fast, varig og påregnelig behov for vikariater i virksomheten.
- Det må foreligge tilstrekkelig tilknytning mellom arbeidstakeren som krever fast ansettelse og virksomheten.
- Det må kunne skje en økning av grunnbemanningen uten vesentlig ulempe for virksomheten.
Noen eksempler fra retten
Grunnbemanningslæren kan ha særlig aktualitet i virksomheter som har et vikarbehov begrunnet i fravær hos en større gruppe ansatte. Det kan for eksempel være alle ansatte i en kommunes egne barnehager - se Lagmannsrettens kjennelse i LH-2011-97866).
I følgende dom i Lagmannsretten (se LE-2014-150547) kom man til at det forelå et stabilt og forutsigbart arbeidskraftbehov som uten ulempe av betydning kunne dekkes ved faste ansettelser.
Om vilkårene over er oppfylt og arbeidstaker dermed er ulovlig ansatt i en midlertidig stilling, kan arbeidstakeren kreve erstatning (se AML § 15-12 (2) og § 14-11 (2). Også ikke-økonomisk tap kan det kreves erstatning for (se dom LE-2014-150547).